Inspirasjonsdag på kjøkkenet – rett i dass (nesten)

Sprengkulde, vinter og snø ser ut til å være over for denne gang. Mitt håp er at våren nå er på anmarsj. Har sett at det spirer og gror ute og noen blomsterløkene har allerede stanget seg gjennom til overflaten og begynt å strekke seg oppover.

Føler meg heldig som bor et sted hvor vi faktisk har alle 4 årstidene. Ja, endog kan vi til tider ha alle 4 årstidene på en og samme dag. Ganske eksotisk spør du meg.

Gårsdagen var en slik dag da jeg stort sett holdt meg innendørs, og særlig på kjøkkenet. Hadde en inspirasjonsdag der jeg prøvde meg fram på diverse ting, og leste mye fra ulike matlitteratursider på nettet.

Det var da jeg fikk den sinnsyke ideen å prøve meg på kålrulletter. Jeg har faktisk aldri lagd dette før og jeg fikk en indre stemme som sa at dette måtte være utrolig godt.

Når jeg først skulle lage en Norsk tradisjonell rett som jeg verken har smakt eller lagd før, tenkte jeg at jeg måtte gjøre min egen vri like godt først som sist.

Jeg lærte en ting, man skal ikke tulle for mye gamle tradisjoner uten at det får konsekvenser.

Jeg bestemte meg for å lage kålrulletter med deig basert på karbonadedeig (som jeg hadde i kjøleskapet fra før av) og med selleri- og eplepuré som tilbehør, og det hele toppet med bladpersilleolje. Altså, milevis langt fra den tradisjonelle måten å gjøre det på, men inspirert fra diverse råd og tips fra ulike nettsider gikk jeg i gang.

Farsen til kålrulettene ble laget av:
karbonadedeig, salt, melk, revet muskattnøtt, revet ingefær, pepper og litt chili. Farsen ble rullet sammen i kokte og myke savoykålblader. Når sant skal sies, så var dette et godt kålalternativ. Store gode blader som lett lot seg forme, og som smaker godt i seg selv. Farsen smakte godt da den var i råd tilstand.

Rullene ble lagt i ildfast form tett i tett og kokt i kraft, smør og timian under aluminiumsfolie i ovnen i ca 20 minutter.

Selleri og epler ble kokt i fløte og revet muskat til fløten var fordampet og selleri/epler var møre. Stavmikset og smakt til med salt. Vips, så var den retten ferdig, og faktisk god i seg selv, men ikke til kålrullett skulle det vise seg.

 

Etter å ha smakt på maten sier min kjære:
« Dette va biringt, rett og slett ikkje edandes»,  og jeg måtte bare si meg enig i det. Selv om det satt litt langt inne. Jeg ville jo så gjerne at det skulle være en ny spennende og god middag.

Jeg glemte å ha på persilleoljen jeg hadde lagt, men tror ikke maten hadde blitt bedre med den på toppen. Den får stå i kjøleskapet og godgjøre seg til en annen gang.

 

Desserten var det min kjære som sto for, og smakte ikke så verst i seg selv, men passer nok bedre etter en middag som faktisk smaker. Krem, pasjonsfrukt og hjemmelaga krokan.

IMG_5265

Dette måltidet ble for heftig for meg.
Kort fortalt,  rakk ikke toalettet, men vasken på badet gjorde nytten som oppsamlingsplass.

Slik gikk det denne gangen da  jeg prøvde meg på ting jeg ikke kan. Så nå lurer jeg meg på om jeg noen gang kommer til å prøve igjen.

Tviler, tviler faktisk ganske sterkt.
Mitt håp får være at jeg en gang får servert gode hjemmelagde kålrulletter fra noen som kan lage det. Jeg vet at det ikke blir fra noen i min husholdning, for med den premieren jeg viste til, frister det nok ingen å prøve en gang til.

 

 

Om Ann-Christin Skretting

Min skriveglede har ført meg ut i bloggingens verden. Jeg blir lett engasjert og inspirert, og har meninger om mangt og mye
Dette innlegget ble publisert i Matgleder og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s